Du Finnmark!
1. Så ligger du Finnmark ensom forlatt,
Med stjerneklar himmel og vinterhvit natt.
Og over din vidde et vemodsfullt skjær,
Hviler, for folket ditt landflyktig er.
2. Aldri var sorgen så knugende stor
Blant folket ditt, Finnmark, som nu da det fòr.
En avskjed ble sendt deg så inderlig varm,
Fra hjerter som blør i hver finnmarkings barm.
3. Hvert solstreif, hvert minne i hjertet blir gjemt.
Hver sorg og hvert offer så hurtig blir glemt.
Vi ser deg i dag kun i solglans så skjønn,
Og hjertet som fylles av takk og av bønn.
4. Takk for hver høytrid da klokkene klang,
Og kalte Guds folk i fra vidde og vang.
Til samvær om sakramenter og ord,
Som fløt til oss gjennom din kirke i nord.
5. Så ber vi til Gud for vårt land opp mot nord,
For folket som elsket dets karrige jord.
Vi minnes deg alltid i ve og i vel,
Vi tror også på et gjensyn – ha takk og farvel.
