Det ferdast så mange på allfaraveg
Med
lampene sløkte og lunka i seg.
For
kjærleiken kolna og dagen vart grå,
Å
kristen eg spørja deg må:
Er
du kald, eller varm, er du lunka og arm?
Har
lovsongen tagna for verda sin larm?
Og
di krå, bønekrå, der du elska å gå –
Er
ho tom no eg spørja deg må?
Din
kjærleik den første, du minnest det vel,
Det
jubla vel då i di nyfrelste sjel.
Men
så vart det kaldsleg og grått likeså.
Å,
broder, kor er det vel nå?
Når
sjelene fangest i syndige garn,
Kor
kan du stå sutlaus, Guds utvalde barn?
Når
Kristus skal koma og domen skal stå –
Kor
vil du forsvara deg då?
Å,
syskin, vend om medan tida vi har,
Søk
innatt til Jesus, å skund deg ver snar.
Han
tilgjev di synd og velsignar deg så,
Den
kjærleik skal evig bestå.
Dei
kristne i Sardes forliste si tru.
Dei
sovna i døden med hjarta og hug.
Sjå
Laodikea vart lunka og grå.
Høyr
Herren sitt ord til dei då:
Korkje
kald eller varm, du er lunka og arm,
Og
eg vil deg spy utor munnen i harm.
Og den kjærleik du eingong i hjarta ditt bar
Er
forlist – du forlete den har.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar