mandag 20. mai 2013

14. Det ferdast så mange



   Det ferdast så mange på allfaraveg

Med lampene sløkte og lunka i seg.
For kjærleiken kolna og dagen vart grå,
Å kristen eg spørja deg må:
Er du kald, eller varm, er du lunka og arm?
Har lovsongen tagna for verda sin larm?
Og di krå, bønekrå, der du elska å gå –
Er ho tom no eg spørja deg må?

Din kjærleik den første, du minnest det vel,
Det jubla vel då i di nyfrelste sjel.
Men så vart det kaldsleg og grått likeså.
Å, broder, kor er det vel nå?

Når sjelene fangest i syndige garn,
Kor kan du stå sutlaus, Guds utvalde barn?
Når Kristus skal koma og domen skal stå –
Kor vil du forsvara deg då?

Å, syskin, vend om medan tida vi har,
Søk innatt til Jesus, å skund deg ver snar.
Han tilgjev di synd og velsignar deg så,
Den kjærleik skal evig bestå.

Dei kristne i Sardes forliste si tru.
Dei sovna i døden med hjarta og hug.
Sjå Laodikea vart lunka og grå.
Høyr Herren sitt ord til dei då:
Korkje kald eller varm, du er lunka og arm,
Og eg vil deg spy utor munnen i harm.
Og den kjærleik du eingong i hjarta ditt bar
Er forlist – du forlete den har.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar